Superhelt eller antihelt?

Som mor er jeg selvfølgelig klar for å ofre en arm, hjerne, søvn, meg selv, livet, ja, det aller meste for barna mine. Sist helg var vi på shopping. Det var min mann som trengte seg noen nye klær. Og med hele familien på slep så tråla vi byen etter gode tilbud. Vi havnet selvfølgelig på en ganske dyr butikk, og kjøpte selvfølgelig ingenting på tilbud.



Men det er ikke det dette innlegget skal handle om. 3 minutter over stengetid så skjedde det. Min sønn på 10 måneder sto å sjanglet og holdt seg i en barkrakk (tidlig krøkes). Så klarte han naturligvis å få denne i ubalanse, og i sidesynet mitt så ser jeg ungen ligge på gulvet og barkrakken i fritt fall over. I ren urinstinkt hiver jeg meg mot barnet og krakken, men hadde ikke tatt med i beregninga at det lå en genser på gulvet som fungerte som et bananskall. Så det endte med at jeg lå med vridd kne en halv meter fra gutten, uten i stand til å komme til unnstening eller i det hele tatt komme meg opp på beina igjen. "- TA GUTTEN" ropte jeg utover lokalet så det gjallet. (Heldigvis var vi de eneste kundene der inne, vi er jo så lure at vi venter til 5 min før stengetid sånn at vi har butikken for oss selv.)



Flaut var det. Vondt var det. Og den dårlig samvittigheten over å ikke redde barnet mitt var egentlig det værste.



Og det var da mannen min sa: "- Si ifra når du ikke har vondt lenger da, sånn at jeg kan flire"

Så da satt jeg der som en tosk på gulvet da. Og følte meg som en superhelt som plutselig ble til en anti-helt.

(Bildet har egentlig ikke så mye med innlegget å gjøre men jeg synes det bare var en sinnsykt bra bilde)